Oppgave 3 Prosesslogg

Fagorientert prosesslogg

Oppgave 3

 

Tanker omkring prosjektbeskrivelsen av min bok med arbeidstittel ”Steinglede- møte med noen mineraler og bergarter.”

 

Det oppleves egentlig svært positivt og godt å lage en prosjektbeskrivelse av en bokidé, ikke minst når man har gått med tanker om et slikt prosjekt i årevis. Det føles som et langt skritt videre å se mer eller mindre flyktige tanker på trykk. I alle fall får jeg et annet perspektiv når de blir nedskrevet og satt inn i en sammenheng. En prosjektbeskrivelse fører også til at jeg må tenke gjennom holdbarheten i egne argumenter, ikke minst i forhold til motivasjon og realisme. Hvorfor skal jeg egentlige publisere ei bok om dette emnet, hva ønsker jeg å oppnå, og hva slags mottakelse kan jeg forvente meg? Hva er de økonomiske aspektene, og hvilken publiseringsmåte passer meg og mitt prosjekt best? Jeg har i tidligere innlegg målbåret en del usikkerhet, kanskje nesten mistro, i forhold til å kjempe for å få en slik fagbok utgitt på et etablert forlag. Disse tankene er ikke blitt borte i løpet av arbeidet med oppgave 3. Fortsatt føler jeg ”mye” i forhold til egen integritet og kontroll over prosjektet. Det er vel klart at det letter en bokutgivelse veldig når et eventuelt forlag tar seg av mye av det praktiske med sine konsulenter og forbindelser. En etablert forlagsutgivelse gir selvsagt også positiv status og legitimering av meg som forfatter og av mitt prosjekt og kan bety mye for senere publisering og markedsføring. Så trangt som nåløyet er for å komme gjennom til slik forlagsutgivelse, høres det vel nesten arrogant ut å problematisere dette.

Men mitt ”problem” er vel snarere at jeg har hatt dette prosjektet i hodet så lenge at det nesten er blitt for mye av meg selv. Og da er det noe med å gå løpet helt til mål selv uten ”innblanding” fra andre (jeg bruker ordet innblanding her nesten bare i positiv mening.)

Opplevelsen av å bruke mange av Meretes tips og forslag til hva som burde taes med i skrivingen av oppgave 3, har vært god, ikke minst m.h.t. å disponere stoffet og å målbære hvordan de fleste redaktører eller konsulenter tenker i en stresset hverdag. Det er alltid godt å føle og vite at forelesere og lærere vet hva de snakker om, egen erfaring er gull verd i de fleste sammenhenger. (Jeg skyter inn en velfortjent takk både til Merete og Ommund i denne fasen av dette fordypningsemnet. Dere har gitt meg nødvendige puff for å komme videre, konkret og tankemessig).

Mer spesielle tanker i forhold til egen prosjektbeskrivelse og evaluering av den, har jeg ikke hatt så mange av. Jeg har visst vært mer opptatt av prosessen og hva den har eventuelt gjort med meg. Men noen bolker er jeg bedre fornøyd med enn andre. Jeg føler avsnittet om bokas innhold kunne vært mer spesifisert og kanskje også klarere. Jeg får skylde på at omfanget av prosjektbeskrivelsen allerede opplevdes mer enn stort nok. Baksideteksten, som jeg begynte beskrivelsen med, opplevde jeg selv positivt og ”godt” skrevet. Så får andre vurdere om min evaluering av den holder mål. Det blir selvsagt spennende å få kommentarer fra medstudent og fra en forlagskontakt…

Etter 10. april

Etter 10. april

 

Enda en faglig samling er historie. Det var en fin dag i Uranienborgveien 2, synes jeg. Nye tanker fødes, og gamle utdypes og foredles. Det er fint å oppleve mennesker med lang fartstid og bærere av tradisjoner innen sakprosafeltet. De har ofte et historisk overblikk som koblet sammen med masse erfaring, gjør dem svært interessante å høre på.

Kunstneren som ga tips om egen forleggervirksomhet, var artig å treffe. Det er alltid flott å møte mennesker som tenker annerledes og alternativt. Ikke minst finnes mange av disse i kunstmiljøene. Kreativitet brukt på positive måter skaper tanker og gir mange ideer. En spennende person!

Ellers var det lærerikt å få med seg hva NFF har å tilby sakprosaforfattere. Det virker som denne organisasjonen har styrket seg svært i senere år, ikke minst i forhold til bevilgende myndigheter. Det er flott. Stipendmulighetene for sakprosaforfattere er viktige, bedre innkjøpsordninger likeså. Veien ut av skyggetilværelsen er nok fortsatt kronglete og bratt, men den ligger nå der. På meg virker det som Trond Andreassen og hans folk har gjort en formidabel innsats for faglitterære skribenter og forfatterrollen til disse. Økt status og mer oppmerksomhet i forhold til denne type litteraturskriving vil nok på sikt heve kvalitet og muligens antall skribenter ganske mye.

Utfordringene i en ny digital virkelighet, her sett gjennom det lille forlagets muligheter, var også et nyttig og viktig element i helheten. Man kan gjøre mange tanker på det teoretiske plan, det er også fint å få litt greie på hva som gjøres konkret i denne brytningstiden mellom gammelt og nytt, ikke minst teknologimessig.

Ellers forsterket denne dagen mange av de tankene jeg hele tiden tumler med rundt formidling og forleggeri. Noen nye meldte seg også på. Jeg føler at frihetstrangen blir mer påtrengende etter hvert. Økonomi og friheten den gir, er et viktig element, tankefrihet et annet. Fra mitt ståsted akkurat nå ser det til at publisering på etablert forlag kan kneble den friheten ganske mye. Konsulenter, redaktører, markedsavdelinger, hvor mye forsvinner mitt eget prosjekt og mine egne tanker om boka mi? Til en viss grad må en jo selge seg sjøl, og selvsagt får en mye tilbake. Men likevel: Er det nok? Ønsker jeg egentlig dette? (Jeg er selvsagt klar over at denne problemstillingen sannsynligvis ikke blir en reell for meg i det hele, men det oppleves likevel viktig å tenke over) Kunstnerisk frihet, er det noe som heter. Tar jeg bedre vare på den ved å bli min egen forlegger og stå for prosessen sjøl hvis poenget er at det jeg skriver skal publiseres? Disse tankene har selvsagt mye med egen individualitet å gjøre. Hvem er jeg i forhold til dette?

I alle fall vet jeg at frihetsfølelsen når jeg står i steinbruddet og former steinblokka etter eget hode uten innblanding fra noen, er fantastisk og formidabel. Bare meg og steinen! Er det egentlig slike tanker jeg har i forhold til mine skriverier også? Jeg synes denne prosessen er spennende. Hvorfor tenker jeg så mye på dette akkurat nå? Noen ”svar” har jeg, men disse er av mer privat karakter og kommer ikke på trykk her. Det er uansett flott å være et tenkende menneske på vei gjennom livet. Det må jeg huske å nyte!

 

April- prosessen videre

April-prosessen videre

 

”The Show must go on,” heter det visst. Og det gjør det sannelig. Jeg strever litt med oppgave 3 en gang imellom og prøver dessuten å få med meg en del av pensumlitteraturen. Nå aller sist har jeg lest ”The digital revolution and the publishing world,” John Thompson (2005.) Jeg fikk kanskje ingen aha- opplevelse akkurat, men det var ikke så langt unna. Jeg forsto kanskje litt mer av det jeg syntes å ane på siste samling i Oslo hos Aschehoug og Gyldendal, litt nøling og ”vente og se – holdning” i forhold til nettpublisering og den digitale verden. Hvordan griper forlagene saken an videre i en dataverden som er kommet for å bli? Teknikken er kanskje tilgjengelig allerede nå, men samtidig må en få det store publikum med seg. Bokmenneskene er kanskje noe konservative, vil noen mene. Jeg mener nå det er et godt tegn hvis menneskene har evne til å bruke sanser og hode, ”tenke sjøl” heter det visst. Vi gjør mye rart for å være med og følge trendene, men det må for de fleste av oss føles verdifullere og bedre å lese bok digitalt på skjermer framfor å bla i papirsidene. Og her gjenstår det litt ennå. Så bransjen gjør kanskje klokt i å nøle litt foreløpig. Samtidig listet Thompson opp en del felt hvor den digitale bruken og teknikken er godt i gang og er en kjempefordel allerede i dag. Lettere oppdatering og oversikteligheten er bare to stikkord. Men de aller mest dataoptimistiske på slutten av forrige hundreåret som trodde at all publisering skulle revolusjoneres i løpet av få år, har kanskje innsett at menneskene også har et ønske om å være med når teknikken gir oss uante muligheter. Og takk for det!

 

Med hensyn til min oppgave 3 og prosjektbeskrivelse av bok skjønner jeg nok en god del av hvordan en slik presentasjon bør gjøres. Merete har jo også gitt oss en grei oppskrift. Men derfra til å gjøre beskrivelsen til noe så spesielt at redaktøren kaster alle andre idèer i nederste venteskuff og bare må nilese min, er det en god bit vei svingete vei. Opplevelsen av å skrive oppgave 3 er likevel ganske god, og jeg tenker ikke minst: nyttig! Refleksjonene rundt en presentasjonsprosess av egen tekst tror jeg bestemt vil gjøre meg til en bedre skribent. Og dette er vel formålet med hele studiet uansett utfallet av våre prosjektbeskrivelser i forhold til publisering. Jeg tror det. Samtidig ser jeg fram til Oslo- samlingen den 10. april., ikke minst til første time: ”Å være sin egen forlegger. Tips og erfaringer.” Det virker interessant nok.

Vi sees!

 

Etter 2. samling

Tanker etter 2. samling i Formidling og Forleggeri.

 

Først vil jeg si at min lille oppsummering av de to forlags-dagene i Oslo, har helt klart positivt fortegn. Møtet med bransjen var spennende og lærerikt, og jeg har nok i dag lettere for å forstå hvordan det jobbes og tenkes i forleggeriene. Disse dagene bør avgjort beholdes i nye Formidling/ Forleggeri- kurs. Jeg synes det er flott at det finnes fag og bransjer som ennå bryr seg om ”katedralen” og ikke bare ”børsen.” At denne kampen i alle fall ikke blir mindre hard og vanskelig i tiden som kommer, synes åpenbar. Jeg liker idealisme, troen på ideer og at det er viktige menneskelige ting å kjempe for, f. eks. menneskerettigheter og frihetene som hører med her. Her har bokbransje og mange forleggerier vært sterkt inne over lang tid, og det var flott å møte noen av veteranene med superveteranen i spissen. Idealismen ligner litt på det jeg opplevde i min folkehøyskoletid og møtet med mange av menneskene der. Mennesker som brenner for noe er fantastisk! ( hvis saken er menneskevennlig.) Ellers er det noe herk! (Eks.: Bush!)

            Av faglige saker ellers, følte jeg spesielt at økta med forfatterjus var fin. Her var det mye å tenke over. Men jeg opplevde en god blanding av faglig stoff med stor relevans til fordypningsstudiet og pensumlitteraturen.

 Det ble et for kort møte med bransje og mennesker til at jeg vil trekke så dype slutninger. Det har jeg ikke grunnlag for. Feltstudieoppgavene kokte for meg litt bort, delvis på grunn av noe kortere pauser av og til og vanskelig med naturlige møtesteder. Jeg har nok heller ikke verdens største frimodighet til å kaste meg over arbeidstakere i deres velfortjente og hurtiggående lunsjpause. Vet etter mange år i arbeidslivet hvor verdifull den er. Men jeg merket meg jo mange gode svar og opplysninger som kom fram i foredragene og ikke minst i sluttmøtet.

Jeg synes nåløyet for å komme gjennom med en bok på de etablerte forlagene virker utrolig trangt. Kanskje er det ikke verd kreftene å ta den fighten, tenker jeg akkurat nå. Dette lyder svært defensivt, men det er nok slike tanker som jeg har flest av i disse dager. Troen på en steinbok, derimot, er ikke svekket. Steingleden er fortsatt på topp og den tviholder jeg på.

Så bok må det bli!

Fagorientert prosesslogg,oppgave 2

    

Fagorientert prosesslogg

Oppgave 2.

 

Jeg har som oppgave 2 valgt å skrive noen betraktninger omkring naturgleden hos mange mennesker, i min verden spesifisert som ”steinglede.” Jeg prøver å rette fremstillingen mot et bredt publikum i den forstand at jeg tar for meg opplevelser og gleder de fleste, om ikke alle mennesker, kjenner seg igjen i. Kanskje er det ikke stein som har vekket disse følelsene, men andre møter med naturen. Uansett tror jeg man kan oppleve en stor grad av gjenkjennelighet. Fagkunnskapen om mineraler og bergarter er puttet inn i innlegget ved hjelp av bilder og lenker fra de forskjellige steinnavnene til mer utfyllende opplysninger, f. eks. i Wikipedia. Nå er vel bruken av Wikipedia noe omstridt, men jeg har gått gjennom tekstene det vises til og kan ikke fra mitt ståsted finne noe som er direkte feil eller misvisende.

Emner fra mine fagfelt, mineralogi og petrografi, er det viktig for meg å presentere lettfattelig og enkelt på nettstedet. Rent konkret vil det si språkbruk som ikke er preget av mye fagtermer og tungt fagstoff, forholdsvis lite tekst og en del billedstoff. Å skrive om stein og steinglede ledsaget av bilder er for meg selvsagt og bør gi leseren gode utdypelser av egne assosiasjoner og erfaringer.

Ser jeg disse betraktningene fra fagfeltet i lys av egne refleksjoner om muligheter og begrensninger på nett, ikke minst i møte med Chris Anderson (2007): The long tail…,har jeg mange refleksjoner. Mitt utgangspunkt for artikkelen Steinglede var møte med mennesker på et museum. Menneskene jeg trekker frem, er tilreisende, fra andre steder i Norge eller fra utlandet. Jeg møter folk med steinerfaringer fra helt andre steder enn området der museet ligger, som heller ikke er det mest spennende geologiske området i Norge akkurat. Når Anderson beskriver hvordan nisjeproduktene innen kultur kan selges over nettet uten å være avhengig av et fysisk nærmiljø i form av butikker eller konkrete møtesteder og et snevert tidsperspektiv, ser jeg selvsagt store muligheter til å møte mennesker med mine refleksjoner og tilbud innen ”steinfaghobbyfagfeltet” nær sagt uansett hvor de måtte bo. En artikkel som Steinglede vil kunne brukes som appetittvekker og døråpner for min bok om mineraler og bergarter som jeg vet det finnes stort marked for, men sannsynligvis spredt utover det ganske land. Jeg vil gjerne at folk skal glede seg over stein, lære om stein og undre seg over stein. Potensialet er stort. Samtidig er jeg så ufattelig glad i papirboka og jeg vil aldri kunne bli utelukkende nettskribent. Jeg ser for med et innledningskapittel i en bok om mineraler og bergarter som heter ”steinglede.” Jeg vet at papirboka blir min greie i nærmeste framtid. Jeg føler at min tilnærming til nettet er nølende for øyeblikket. Det er selvsagt spennende å legge Steinglede ut på et uoversiktelig nett, men hvor langt har jeg kontroll? Hvis jeg legger flere kapitler fra min steinbok (steinbøker) ut på nett? Jeg vil at det skal være mitt. Det er stoff jeg har hatt i hodet i årevis og som jeg på sett og vis har dyrket. Hvor langt må jeg ”selge” meg for å nå fram til dem jeg ønsker kontakt med? Det er jo ikke tvil om at Steinglede vil få mange flere lesere på nettet enn kun trykt i et tidsskrift eller annen papirpublikasjon. Men er jeg med i dette på en ok måte? Dette er tanker som suser rundt i mitt lille hode, når steingleden tyter fram og kommer til syne på mitt fagnettsted. 

Steingal

Steingal…eller kanskje bare steinglad?

Var du blant dem som satte lunken morgenkaffe i halsen da diamantfeberen spontant brøt ut en januardag i 1996? Norges første diamant var funnet, meldte nyhetene. Et lite korn på 0,014 gram, 2,1 mm i diameter, var plukket opp på Finnmarksvidda.

Ti år senere raste debatten for og imot hvit Carrara – marmor på den nye operaen i Bjørvika. Såkalte fagfolk og andre hadde sterke meninger, ikke minst da den kritthvite steinen viste gule tendenser en tid etterpå.

Dette unike naturmateriale vi til vanlig tar som en selvfølge, har en fabelaktig evne til undring og engasjement. Hvor mange har ikke en eller helst flere stein med seg i bagasjen hjem fra familieturen til Danmark eller fra ferieuker i langt sydligere strøk? Sjekk peishylla eller vinduskarmen til dine venner!

Det kalles ”steinglad” og er smittsomt…

(Les mer i artikkelen Steinglede)

Når forleggeren blir filter…

Dette innlegget til Espen Andersen for NFF var tankevekkende og provoserende og varsler om en ny tid i bokbransjen.

Selvvalgt pensum

Jo Bech-Karlsen slår virkelig et slag for den gode fortellingen i sin bok Åpen eller skjult, råd og uråd i fortellende journalistikk. Les og døm selv!