Etter 10. april
Enda en faglig samling er historie. Det var en fin dag i Uranienborgveien 2, synes jeg. Nye tanker fødes, og gamle utdypes og foredles. Det er fint å oppleve mennesker med lang fartstid og bærere av tradisjoner innen sakprosafeltet. De har ofte et historisk overblikk som koblet sammen med masse erfaring, gjør dem svært interessante å høre på.
Kunstneren som ga tips om egen forleggervirksomhet, var artig å treffe. Det er alltid flott å møte mennesker som tenker annerledes og alternativt. Ikke minst finnes mange av disse i kunstmiljøene. Kreativitet brukt på positive måter skaper tanker og gir mange ideer. En spennende person!
Ellers var det lærerikt å få med seg hva NFF har å tilby sakprosaforfattere. Det virker som denne organisasjonen har styrket seg svært i senere år, ikke minst i forhold til bevilgende myndigheter. Det er flott. Stipendmulighetene for sakprosaforfattere er viktige, bedre innkjøpsordninger likeså. Veien ut av skyggetilværelsen er nok fortsatt kronglete og bratt, men den ligger nå der. På meg virker det som Trond Andreassen og hans folk har gjort en formidabel innsats for faglitterære skribenter og forfatterrollen til disse. Økt status og mer oppmerksomhet i forhold til denne type litteraturskriving vil nok på sikt heve kvalitet og muligens antall skribenter ganske mye.
Utfordringene i en ny digital virkelighet, her sett gjennom det lille forlagets muligheter, var også et nyttig og viktig element i helheten. Man kan gjøre mange tanker på det teoretiske plan, det er også fint å få litt greie på hva som gjøres konkret i denne brytningstiden mellom gammelt og nytt, ikke minst teknologimessig.
Ellers forsterket denne dagen mange av de tankene jeg hele tiden tumler med rundt formidling og forleggeri. Noen nye meldte seg også på. Jeg føler at frihetstrangen blir mer påtrengende etter hvert. Økonomi og friheten den gir, er et viktig element, tankefrihet et annet. Fra mitt ståsted akkurat nå ser det til at publisering på etablert forlag kan kneble den friheten ganske mye. Konsulenter, redaktører, markedsavdelinger, hvor mye forsvinner mitt eget prosjekt og mine egne tanker om boka mi? Til en viss grad må en jo selge seg sjøl, og selvsagt får en mye tilbake. Men likevel: Er det nok? Ønsker jeg egentlig dette? (Jeg er selvsagt klar over at denne problemstillingen sannsynligvis ikke blir en reell for meg i det hele, men det oppleves likevel viktig å tenke over) Kunstnerisk frihet, er det noe som heter. Tar jeg bedre vare på den ved å bli min egen forlegger og stå for prosessen sjøl hvis poenget er at det jeg skriver skal publiseres? Disse tankene har selvsagt mye med egen individualitet å gjøre. Hvem er jeg i forhold til dette?
I alle fall vet jeg at frihetsfølelsen når jeg står i steinbruddet og former steinblokka etter eget hode uten innblanding fra noen, er fantastisk og formidabel. Bare meg og steinen! Er det egentlig slike tanker jeg har i forhold til mine skriverier også? Jeg synes denne prosessen er spennende. Hvorfor tenker jeg så mye på dette akkurat nå? Noen ”svar” har jeg, men disse er av mer privat karakter og kommer ikke på trykk her. Det er uansett flott å være et tenkende menneske på vei gjennom livet. Det må jeg huske å nyte!
